Et glimt av min siste anskaffelse. Høydepunkter; «ear tabs» som ligger helt inntil hodet, og mykt og lett hår. I kjent stil blir fargen aldri helt spot on (det er ikke bare å bestille «kommunebrun» viser det seg), men med litt jobb blir det nok bra. Øyenskygge-trikset funker her også!
Det er en stund siden jeg lovet en «guide» (i all beskjedenhet) til parykkanskaffelse, men sent er som kjent bedre enn aldri. Og siden jeg nå har vært besatt av temaet det siste halve året, har jeg nå utviklet meg til en utrolig kravstor og slitsom kunde – som har stilt de fleste spørsmål og krav. For jeg har ikke vært ekstremt imponert over hva som finnes der ute. Spesielt ikke når man trenger spesialtilpasning for at noe som helst skal sitte sånn noen lunde på om man skulle finne på å nikke eller snu på hodet (i alle fall jeg gjør det fra tid til annen). Ikke minst er jeg lite imponert over 90-tallsstilen de aller fleste produsenter ser ut til å ha som mal. Dette har imidlertid skapt rom for business for dyktige frisører som kan farge, klippe og fikse slik at man kan se ut som en million dollars – i 2016-valuta. Jeg kommer tilbake til disse!
First things first:
Jeg har kun vurdert ektehårsparykker, og kan følgelig bare «guide» deretter. Det jeg imidlertid vet er at man har kommet ganske langt også i syntethår-verden, og det er mulig å få naturtro hår som også tåler varme og kan styles som ekte hår. Jeg har tidligere nevnt de største utfordringene ut over å få tilpasset noe som passer.
Jeg har fremdeles til gode å se en parykk som kommer «rett fra esken» uten de ekstremt synlige knutene i hodebunnen. Og jeg har prøvd på meg mye forskjellig.
Follea går for å være parykkenes Rolls Royce. Både i kvalitet og pris. Jeg har hørt ekstremt mye bra om disse, og antakelig er det en grunn til det – men personlig ble jeg ikke spesielt imponert da jeg prøvde en Gripper. Verken håret eller bunnen virket noe særlig mer naturtro enn alternativene – prisen var derimot en hel del stivere. Dog er det nok ikke uten grunn at denne har tilhengere verden over, jeg har sett mange bilder av mennesker som ser helt fantastiske og naturlige ut i sine varianter. Spesielt gode alternativer har de ved fullstendig hårtap.
Joli Cameleon skal være utviklet spesielt for alopecia, men er ikke så lett å oppdrive her til lands. Dog er det mulig å komme i kontakt med forhandlere via Skandi Hair AS’ Facebookside.
Jon Renau er et merke jeg har prøvd selv, og av det jeg har sett til nå må jeg si at de har de mest moderne fargene og frisyrene. Mye rart å finne her også, og rødtonene er vanskelige å komme seg unna, men man slipper unna de verste tigerstripene. Hårkvaliteten varierer muligens fra den ene til den andre, men i de fleste av disse parykkene kjennes hårstråene i overkant tjukke og stive. Imidlertid har det kommet noen varianter med veldig fint hår, som minner mer om et europeisk. Utfordringen er mangel på kalde farger / asketoner – ellers finnes det ulike bunner og frisyrer for enhver smak. Spesielt Blake er populær, og denne (samt flere) finnes også i en fargeversjon som er mulig både å bleke og farge.
Fair Fashion er et italiensk merke, og bildet nederst til venstre i collagen over er et eksempel herfra. Her har de vært noen lunde på trendballen hva gjelder farger, men bunnen med knuter er den samme.
Belle Madame (som er vanskelig å finne gode informasjonssider om på nett) er en litt uoppdaget skatt, tror jeg. Også her finnes ulike varianter, med ulike typer av bunner og hår, dog er fargeproblemet det samme som med alle andre. De er heller ikke de mest moderne hva gjelder klipp og stil, og føles ganske 90-talls før en god runde med farge. Hårkvalitetsmessig slår jeg et slag for denne!
Alle bilder og beskrivelser over er basert på parykker som kommer rett fra esken (det er tross alt det man får prøvd rundt om kring i ulike salonger) – men de fleste kan klippes, farges og syes til, slik jeg har forstått det. Og akkurat farge er i grunnen det vanskeligste, etter min erfaring. Kommunebrun er ikke så lett å matche.. og selv om jeg har brukt en liten formue på å få parykken farget hos tålmodige og proffe parykksalonger, og vedlikeholdt med produkter mitt eget hår aldri har vært forunt, er det dessverre slik at etter en vask eller to, er det røde skjæret tilbake. På grunn av knutene har jeg heller ikke hatt skill i håret de siste 6 månedene, men dratt fronten litt bakover for å dekke over, og håret er dessverre blitt så stivt at jeg kan riste på hodet uten at det så mye som beveger seg. Det skal sies at håret, naturlig nok, kan variere fra enhet til enhet – det kommer jo gjerne fra ulike mennesker.. Så litt uflaks kan man jo ha. Det skal imidlertid også sies at det er ytterst få som har gjennomskuet min lille hemmelighet i denne perioden, jeg har til og med fått beskjed om at jeg er fin på håret – og spørsmål om jeg har klippet meg. Så helt galt har det ikke vært.
De fleste salonger tilbyr imidlertid spesialbestillinger hos de ulike produsentene, hvor man i mye større grad kan få skreddersydd noe som både sitter godt på, og ligner på det håret man har (hadde).
Jeg venter i spenning på min neste, som skal være klar allerede om en uke eller to – og så går jeg i gang med enda en bestilling, der alt jeg har lært skal komme til nytte;
Den skal ha fint, europeisk hår, French top / silk top, lace front og viktigst: min farge.Ved spesialbestillinger, som koster litt mer enn «off the rack», er det nemlig slik at man kan velge bort og legge til fra min klageliste over, når man har gjort seg noen erfaringer.
Det tar noen måneder og koster noen kroner, men det er det verdt. Sånn drømmer jeg om at den blir;
Nå har jeg brukt parykken i et par knappe måneder, og det er på tide med en aldri så liten fot i bakken – aka en evaluering. Som lovet kommer det også en oversikt over ulike parykktyper om litt, dette er kun mine egne, relativt nyvunne erfaringer.
Nå skal det sies at det skulle nok mye til for at jeg skulle bli fornøyd i situasjonen, men jeg har lært en del til neste gang jeg skal velge en parykk. Under har jeg listet opp noe av det jeg savner mest nå (i tillegg til det å ha mitt eget hår), og er ting som kan være greit å tenke på ved anskaffelse:
1. Noe som ligner på ekte hodebunn, uten synlige punkter der hårene er knytt på.
Spesielt om man ikke har eget hårfeste i front og bruker lace fronten til dette, er det veldig mye mer avslørende om det er mørke knotter synlig her. Dette er ikke nødvendigvis noe man tenker på første gang..
2. Europeisk hår, og ikke hår som er mange ganger tykkere enn det man selv gjerne har i Norden..
3. Kald, nordisk farge, fremfor gyldne lokker.
Det er vanskelig å få asiatisk hår i kalde farger, og til tross for en real farging hos parykkekspert for å bli kvitt rødbrun bunn og gyllenblonde tupper til fordel for askenyanser, er og blir fargen rødlig – og en ny CC-cream (aka «lilla-sjampo» i kurformat) for brunetter har fått oppgaven.
Det går litt tid mellom innleggene her nå, og det skyldes dels at det blir stadig mindre hår å snakke om, og dels at jeg jobber meg vant til parykken min for å kunne lage en god guide til hva som er lurt å tenke på hvis og når man må ta steget dit.
Det jeg kan si er at jeg nå bruker den daglig, og selv om det tar litt tid å få den ordentlig på plass om morgenen, er det en befrielse i forhold til å prøve å dekke over nakne flekker med øyenskygge, hårpudder, hårdel og extensions som så vidt henger i noen få hårstrå.
Det blir en liten runde til med farge før jeg er fornøyd, det er ganske tydelig på nært hold hvor skillet mellom mine små lugg-tuster og parykken går – men det er mye bedre enn alternativet! 🙂
Det er en stund siden jeg har lagt ut noen status på egen alopecia her, men jeg bruker fortsatt hårdelen (en del av en parykk som er tilpasset meg ut fra avstøpning av hodet) jeg fikk rundt påsketider. Mens noen områder begynner å få litt nytt hår (som ser ut som mitt normale hår i de minste flekkene, og som lyst babydun i de største), har det rast av andre steder. Det er med andre ord litt problematisk både å få dekket over kanten på hårdelen, og de flekkene den ikke dekker samtidig. Ikke minst er det problematisk (og ikke så rent lite ulekkert heller) når det kommer et vindpust eller man blir litt svett i solen og øyenskyggen i hodet begynner å renne (av).
Jeg har brukt så mye tid og energi på å bekymre meg for om hvert eneste hårstrå er lagt på riktig sted og sprayet fast, at da jeg bestemte meg for å skaffe meg en parykk å ha i bakhånd, i tilfelle hårdelen plutselig ikke er nok lenger, føltes det nesten som en lettelse.
Altså; når jeg kaller det en «lettelse», så er det etter en ganske lang prosess for å akseptere det faktum at en parykk kanskje er den enkleste løsningen akkurat nå. For jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg slapp dette, og at hår på hodet fremdeles var noe kunne ta for gitt.
Denne «lettelsen» varte for øvrig også omtrent til jeg begynte å undersøke saken. Dvs: forvillet meg inn i jungelen av merker, hårtyper, festemåter, materialer og bunner. En drøy måned senere er jeg litt klokere, ganske mye mer kresen, og lider av enda mer beslutningsvegring. Alt jeg har lest, sett, prøvd og spurt om fortjener et eget innlegg, som kommer om litt.
Alohair 